Denne historien er allerede forbi

De spiller et spill på hotellet i Marienbad, og Herr X taper alltid. Brikkene skal fjernes fra bordet en etter en. Som minnene om Marienbad året før. Herr M vinner. Men herr X har i det minste en affære med frøken A, som er herr Ms kone/kjæreste (eller er hun det?).

Og møttes X og A virkelig i fjor i Marienbad? På verandaen, og i de tallrike hagene der de diskuterte de utallige statuene? I de endeløse korridorer og trapper og dører og trapper og dører og korridorer?

Og hvis de møttes på soverommet: var kjolen svart eller hvit? Når ble bildet tatt? Når var fontenen frosset? Hvorfor blir alle de andre menneskene statuer når X og A spiller sitt spill? Spillet som M alltid vinner?

Og hvem er det egentlig lager den irriterende orgelmusikken?

Filmene jeg liker aller best har nesten alltid et element av drømmer. Det har blitt hevdet at å se film, spesielt på kino, er en kollektiv drømmeopplevelse, og mange av favorittene mine er transeaktige, meditative og surrealistiske: Vargtimmen, Persona, El Topo, Welles’ Prosessen, til og med Romeros Zombiefilmer (spesielt Dawn of the Dead) har slike øyeblikk. Herzogs ekstatiske sannheter ligger ofte på grensen mot drømmene (se spesielt Heart of Glass). David Lynch har balansert på denne knivseggen i hele sin karriere.

Last Year at Marienbad presser grensene for film som fortelling til de brister. Konvensjonene for struktur, kontinuitet, og skuespilleri betyr lite her. Allerede fra fortekstene, der X’s mumling om hotellets arkitektur stiger og synker som tidevann i orgelsoundtracket varsler om ulendt farvann rett forut. Seeren forsøker, men her er intet holdepunkt, bortsett fra vissheten om at X elsker A bak Ms rygg.

Problemet med filmer som dette er at de MÅ bevege seg i en eller annen retning. Narrativ struktur eller ikke: noe MÅ forandre seg etterhvert som tiden går. I denne filmene er stillstanden total. Når vi etter en times tid har fått alle puslebitene, og de ikke passer sammen og heller ikke regissøren bryr seg om å sette dem sammen, stopper det hele opp.

Dermed faller denne filmen i den moderne kunsts problem: når vi ikke har kontekst ser det ut som noe guttungen på sju kunne skru sammen. Så hvorfor bry seg med å se denne filmen?

Fordi den er slående vakker, og representerer en alternativ måte å fortellle filmisk på, kanskje? Marienbad er et utrolig vakkert sted. Halvannen time med speil, utskjæringer, slottshager og statuer er kanskje likevel i overkant. I tillegg er det noe ulidelig pretensiøst fransk over den.

Dette er en klassiker som er like hatet som den er beundret. Det er, passende nok for en film fylt med tvetydigheter, ikke vanskelig å se begge sider.

Comments
One Response to “Denne historien er allerede forbi”
  1. Jacob sier:

    Dette er en film jeg har utsatt. Tror jeg. Men samtidig har visst at jeg kommer til å se en gang. Min eneste erfaring med Resnais er Night and Fog, som er en av mine favoritter. Men dette er noe helt, helt annet.

Leave A Comment