Hva er science fiction-film?

Det slår meg at både kritikere og publikum (etter reaksjonene rundt meg i kinosalen å dømme) blir forvirret av filmer som Monsters og Adjustment Bureau. De blir solgt som science fiction og føles som det, men noe mangler. Hvorfor er det ikke flere monstre? Hvorfor er det ikke noen laserpistoler til å nedkjempe motstanderne med? Og hvor er de teknologiske forklaringene på det som skjer?

På vei ut av Monsters kom jeg til å tenke på en bok av Brian Aldiss jeg leste intenst på videregående: A trillion year spree. Den inneholder en definisjon som har kilt seg fast i hjernen min:

Science fiction is the search for a definition of mankind and his status in the universe which will stand in our advanced but confused state of knowledge (science), and is characteristically cast in the Gothic or post-Gothic mode.

Han legger til at jo mer makt hovedpersonen har, jo nærmere vil verket være det han kaller hardcore science fiction. Jeg går ut i fra at han mener at man vil se mer teknologi i historien og finne igjen flere av de ytre kjennetegnene på genren. For definisjonen til Aldiss legger større vekt på tema og form, enn innhold.

Klikk! Da er det lett å se hvordan Monsters og Adjustment Bureau passer perfekt inn i definisjonen av science fiction.

Monsters er to menneskers reise fra et eksotisk land der ingen forstår dem og knapt bryr seg om hva de gjør, inn i noe enda mer fremmed. På veien fra Mexico til USA går veien gjennom en sone befolket av enorme blekksprutliknende vesener fra en annen planet. Visuelt minner det meg om filmen Stalker.

Hovedpersonene har absolutt ingen makt, de er på alle måter utenfor. Til gjengjeld er det post-gotisk i bøtter og spann. Menneskets plass i en verden av avansert og begrenset teknologi blir det satt alvorlig spørsmål ved. Politiske problemer rundt krig, folkevandring og fattigdom blir mer antydet enn utbasunert.

På forhånd hadde jeg hørt mye om filmen, blant anmeldelsen til Gunnar her på bloggen. Omtalene har vært mye fokusert på at det er en billig film, til tross for imponerende effekter. Igjen tror jeg formen på filmen er viktigere enn det ytre. I intervjuer har skuespillere og regissør fortalt hvordan de reiste rundt, jobbet med manuset og filmet på steder de synes passet. Noe av katastrofestemningen er sikkert datagenererte effekter, men vel så mye er et spørsmål om å finne det riktige landskapet. Den siste byen de besøker er for eksempel nettopp blitt rammet av en annen katastrofe enn monstre: Et kraftig uvær hadde herjet før opptakene ble gjort.

Teknikken til skuespillerne krever selvsagt noe helt annet i en slik situasjon, enn når de bor i trailer og spiser kaker mellom opptakene. Gevinsten er små øyeblikk det ellers ville være vanskelig å fange på film. Menneskene rundt som oppfører seg naturlig. Et uinteressert blikk. Et lite smil.

Historien bygger seg sakte opp til noen få store action- og effektscener mot slutten. Det som skjer underveis er spennende nok, men her følges ikke noe tvangsmessig skjema om at noen blir drept hvert 10. minutt. Bakgrunnen blir forklart i små drypp underveis gjennom TV-sendinger, skilt og ruiner. Egentlig synes jeg dette blir for påtrengende etter hvert, regissøren kunne godt holdt litt igjen.

Monsters er for meg en veldig tilfredsstillende film, akkurat som jeg ønsker en arthouse science fiction-film skal være.

Adjustment Bureau er derimot skikkelig Hollywood. Historien minner mest om en romantisk komedie. To attraktive mennesker ment for hverandre kjemper for å bli et par som lever lykkelig til sine dagers ende. Vanligvis er det en kombinasjon av skjebne, situasjon og omgangskrets som holder paret fra hverandre. Denne gangen er det et Justeringsbyrå som jobber med å sikre at den store Planen ikke blir fraveket.

Virkningen av dette grepet er at idéen om skjebne kommer mer i fokus. Og det pleier ofte jeg å fremheve som det viktigste elementet på å kjenne igjen science fiction. Hvor viktig er det å utforske en idé, i forhold til psykologi og følelser.

Til tross for de for mange forvirrende genregrepene i Adjustment Bureau er det i form et svært velsmurt maskineri. Hadde det ikke vært for god kjemi og morsomme dialoger mellom Matt Damon og Emily Blunt i hovedrollene, hadde et interessant manus blitt ganske dødt på lerretet. Likevel klarer jeg ikke å bli mer enn passe engasjert av den romantiske science fiction-komedien.

Går vi inn i en gullalder for science fiction på film? Først nå synes jeg filmer i genren er på samme nivå som det beste av litteraturen som har kommet ut de siste 50 årene. Det finnes selvsagt spredte unntak, men Star Wars (som vel knapt passer inn i definisjonene ovenfor) så ut til å stoppe utviklingen vi så på 70-tallet med filmer som Soylent Green og Silent Running. Moon og Inception har imponert meg det siste året, og flere spennende nyheter i genren er på vei.

Comments
5 Responses to “Hva er science fiction-film?”
  1. Gunnar sier:

    Fine refleksjoner, men nok en tekst om Adjustment Bureau som utelater å nevne Philip K. Dick… sukk…

    Forøvrig tror jeg neppe laserpistoler o.l. aldri har vært, eller bør være, kriteriet for kategorisering som science fiction. Grovt generelt er det kanskje for mye trykk på «science» og for lite på «fiction» når menigmann forsøker å forklare genren?

    • norserintrah sier:

      Philip K. Dick og gnostiske strømninger i amerikansk popkultur er nok stoff til en egen artikkel. Jeg liker absolutt litt idé-historiske vinklinger på filmkritikk. Jeg var egentlig litt i tvil om jeg skulle ta med Adjustment Bureau i det hele tatt. En artikkel har lett for å ese litt ut.

      Så jeg håper St Philip og du tilgir meg for forglemmelsen :o)

  2. Gunnar sier:

    Tilgitt! :-)
    Legger bare merke til en økende tendens i omtaler og anmeldelser at opphavsmenn (i tillegg til ganske eksplisitte inspirasjonskilder) utelates. Synes det har vært spesielt ille i forbindelse med akkurat Adjustment Bureau.

Trackbacks
Check out what others are saying...
  1. [...] ikke vitenskapen eller teknologien som står i fokus, men heller et av de ypperste kjennetegn på eksemplarisk science fiction. Never Let Me Go tar tak i en mulighet fra vår egen samtid og strekker det til sin ytterste [...]

  2. [...] ikke vitenskapen eller teknologien som står i fokus, men heller et av de ypperste kjennetegn på eksemplarisk science fiction. Never Let Me Go tar tak i en mulighet fra vår egen samtid og strekker det til sin ytterste [...]



Leave A Comment