Rango, du lyver

Det holder med prinsesser nå. Og selv om jeg setter umåtelig stor pris på Pixars strømlinjeformede historier, sikkert omhyggelig strukturert før et ord festes til papiret, så har jeg lenge savnet anarkismen i klassiske tegnefilmer. Som de om Per Ulv og Bippe Stankelbein.

Rango er alt annet enn strømlinjeformet. Det den taper i dramaturgi og utstuderte følelsmessige høydepunkter, tar den igjen i humoristiske påfunn og morsomme detaljer.

Kamelonen Rango har et rikt fantasiliv i det lille akvariumet sitt. Første scene i filmen er en dramatisk historie. Der lekene i Toy Story får boltre seg i et dramatisk opptrinn i stil med James Bond, må vår stakkars øgle klare seg med stakkarslig scenografi. Det hele er veldig meta, kanskje litt for meta til å fange oppmerksomheten til hele familien.

Tvilen får ikke festet seg før akvariet kastes ut av bilen og Rango ender opp i ørkenen. Selv om det tar enda en del minutter før jeg synes historien fester grepet skikkelig, så er det hele så oppsiktsvekkende og underholdende at jeg henger med til hovedpersonen bestemmer seg for å bli helt.

Da braker det løs i et surrealistisk western-eventyr med alle de kjente karaktertypene – skurker, helter og alt i mellom disse ytterpunktene. Vi møter til og med noe som ligner mistenkelig på Clint Eastwood i ’Mannen uten navn’-kostyme kjørende i en golfbil. Og alt sammen uten en prinsesse i sikte.

Der Peer Gynt er en løk uten kjerne, er Rango en skapning som skifter farge. Fysisk spilles det lite på at han er en kamelon, men desto mer i handlemåten. Rango bestemmer seg for å spille tøffing, bare fordi han finner ut at han kan det siden ingen vet hvem han er. Gjennom en handling der han til tider styres av omgivelsene og andre ganger snubler seg til en seier, blir han mot slutten en ekte helt. Uten at budskapet blir for påtrengende før det blir skjøvet til side for en vits.

Barnealibiet mitt på 10 år svarte på mitt spørsmål at filmen var bra. Men jeg vet ikke helt. Bare det blir servert popcorn og filmen er sånn nogenlunde bra, er det morsomt å gå på kino for den aldersgruppen. Jeg hørte ikke masse sitater av replikker og gjenfortellinger av scener, som pleier å være et sikkert tegn på at filmen falt i smak.

Kanskje er det prinsesser som må til tross alt, selv om jeg likte en mer anarkistisk vri på animasjonsfilmen.

 

Comments
One Response to “Rango, du lyver”
Trackbacks
Check out what others are saying...
  1. [...] Artikkelen er tidligere publisert på Fus-bloggen. [...]



Leave A Comment