I’m showing you my gun / My Uzi weighs a ton…

I det Public Enemy #1 del en (eller Mesrine, eller L’instinct de Mort, kjært barn har mange oversettelser) starter får vi filmens mest filmatisk minneverdige sekvens; den legendariske bankraneren og rabbagasten Jaques Mesrine sniker seg nedover en parisgate noen meter bak en vakker kvinne med en liten hund. De ser seg stadig til alle kanter, vant som de er med å være forfulgt. Vi overvåker dem fra flere vinkler samtidig, splittskuddene er en aning usynkrone slika at vi rekker å se de samme handlingene gjentatt. Noe av en gimmick selvfølgelig, men likevel mesterlig utført. Resten av veien er dette en mye mer konvensjonell film, og er det noe jeg virkelig ønsket annerledes var det flere modige fortellergrep som dette. Filmen har ikke tid til å dvele slik ved flere hendelser. Den er allerede nesten fire timer lang. Det er et langt lerret som skal blekes.

Jaques Mesrine er en av disse folkene som man kommer over en gang i blant. Man leser litt om ham, slenger innom wikipedia og blir fascinert av hvor mye faenskap fyren greide å utrette. Mannen hadde ikke mye klasse, men en stor kjeft og en viss stil gjorde ham til noe av en kulthelt, i den grad mordere og psykopater blir sånt. Det er ikke så mange kriminelle som bruker tiden i fengselet til å gi ut en selvbiografi der man tar på seg skylden for flere titalls drap man ikke har blitt tiltalt for. På en annen side er det ikke så mange som har rømt fra politiets varetekt TRE ganger heller.

Filmen er basert på denne boka, og slik sett er det en utfordring å ikke fremstille folkefienden som for sympatisk. Å lage en film med en hovedperson som er kjekk, god i senga, full av faen og totalt umulig å stanse uten å gjøre ham til helten han så seg selv som? Vanskelig. Hvis man ikke putter Vincent Cassel i hovedrollen, da.

Jeg liker ikke trynet på Vincent Cassel, det har jeg aldri gjort. Dette årtusenets mest velrennomerte skuespiller har en fabelaktig skjermnærværelse; på samme måte som en, si Vincent Price alltid så ut som om han visste mye mer av alle andre og i det stille alltid moret seg over det ser Vincent Cassel ut som om han pønsker på noe faenskap. Han vil pule kona di, stjele pengene dine og løpe av gårde mens han ler en lett klukkende, manisk latter. Kanskje han rett og slett er fanden sjæl. Han har i hvert fall spilt ham minst en gang. Han er en perfekt Jaques Mesrine.

Problemet med biografilmer (selv når de som denne starter med en tekst som forklarer at det ikke går an å filme virkeligheten og at nesten ingenting skjedde slik som det vises) er at virkeligheten svært sjelden følger reglene til en tradisjonell episk historie. Så Cassels Mesrine starter som en kødd og utvikler seg til.. vel.. en kødd med veldig stort selvbilde. Han skifter sveis, kroppsfasong (hans siste kjæreste mener han LANGT FRA var såå feit på slutten av søttitallet) og damer, men forandrer seg ikke så veldig mye. Livet hans er spennende, men episodisk, utfallet kan bare være ett. Det er vanskelig å lage en god FORTELLING av sånt. Heldigvis er ikke det så farlig i denne sammenhengen. Å fremstille Mesrines mange bedrifter i god Baron Von Münchausen- ånd er mer enn nok.

Jeg skal ikke liste opp alle de sinnssyke tingene Jaques Mesrine var med på, men jeg tipper at filmene får med de fleste av dem. Del en gjør en del grunnarbeid og ligner innledningsvis en god del på en fransk Godfellas eller Gudfaren, men etterhvert som Mesrines liv blir mer og mer spektakulært (og filmen) mer underholdende blir Public Enemy noe annet; noe mindre kunstferdig men desto mer fengslende. Del to er derfor en bedre film, som også står støtt på egen hånd (selv om man mister den flotte åpningen og flere minneverdige episoder – se dem sammen). Del en handler for en stor del om hvordan Mesrine ble den han ble, men siden han innleder filmen omtrent som han avslslutter denseg føles dette litt unødvendig.

Hvordan skal man vurdere filmer som disse? Det skjer et dusin ting her som kunne vært klimakset i sin egen film. Paradoksalt nok er kanskje Public Enemy #1 noen timer for kort. Men Cassels Mesrine ville ikke blitt noe mer eller mindre av fjorten timers tv-serie. Han er den han er. Han er fyren som gikk i klassen din som ingen noensinne kødda med, for de visste at selv om han var litt plagsom i blant var det bare å la ham holde på for ingen ville noen sinne greie å stoppe ham; ingen far, ingen lærer, ingen kvinne, ingen familie, ingen politimann – ikke med annet enn en kule.

Leave A Comment